KURT JOHANNESSEN: STEINEN OG ANDRE NATURRELATERTE ARBEIDER
av
Dag Sveen
Steinen
4. oktober 2008 sto Kurt Johannessens siste landart-arbeid Steinen ferdig. En stor gråstein, beliggende ca 900 meter over havet, var blitt dekket med 24 karat bladgull. Steinen, ca 2 meter lang, 80 cm høy og 90 cm bred, ligger på en bergflate der alt er stein. Området heter da også Steinafjellet og ligger i Bergsdalen ca 8, 5 mil nordøst for Bergen. Han hadde 16 turer opp til fjellet før steinen var dekket med rent gull. Fra halvannen til to timer tok det å gå opp. Arbeidet er dokumentert gjennom en dagbok som saklig og nøkternt følger prosessen fra 12. august til 4. Oktober. Interessant nok er den lagt på nettet (zeth.no). Han har m.a.o. gitt selve arbeidsprosessen betydning. Det er da heller ikke uvanlig at landart-kunstnere vektlegger prosessen som en del av verket, selv om det ikke manifesterer seg i det ferdige arbeidet. Amerikaneren Christo, en av de sentrale aktørene innenfor genren, er en av dem. Det er heller ikke uvanlig at landart-arbeider blir lagt til fjerne og tungt tilgjengelige områder, det gjelder også for noen av Kurt Johannessens performancer. Men Steinafjellet er intet eksotisk område for KJ, det er en egn han kjenner ut og inn. Her har han gått siden han var barn. Steinen er Kurt Johannessens gave til landskapet, han har forgyllet det som takk for hva fjellet har gitt.
En side ved genren landart er at et stykke natur blir forvandlet til kunst ved at en kunstner griper inn i det ved å tilføye nye objekter, eller ved bearbeidelser og endringer av landskapet gjennom ulike former for inngrep, store som små. Tilføyelsene, eller områdene for inngripen, er ikke da alene kunstverket, men også det landskapet som omgir og blir aktivert gjennom dem. Slik også med Steinen. Men her er ingen tilføyelse av et objekt, men en gjenstand som hører egnen til og som er blitt gullstein. Det er galskap i prosjektet, men grepet er enkelt og samtidig virkningsfullt. Steinen er ikke bare et åpenbart blikkfang, den har fått spenning gjennom tvetydigheten ved å være som de andre og ikke som de andre på samme tid. Motsetningen til omgivelsene er visuelt slående og skaper en dialog der gullsteinen og de andre steinene gjensidig styrker hverandres karakter. Steinen ligger og flyter i et rom mellom kultur og natur, og karakteren av kultur gjør oss oppmerksomme på de andre steinene som ikke-kultur, som vi ellers i liten grad ville gjøre fordi vi bare tar dem for gitt som natur. Nå kan vi bli oss bevisst deres form og det tilfeldige i deres plassering, gitt av prosesser i naturen selv. Gjennom dialogen med Steinen er de trukket inn i kunstfeltet, og det er blitt mulig å legge kunstblikket på dem, ikke bare ved aktivt å observere deres form, men også ved å se en renhet i det å bare være stein– på Steinafjellet.
At Steinen også er avhengig av sin kontekst, forstår vi om vi tenker oss en gitt situasjon der et museum eller en samler ville kjøpe steinen for å ha den som en del av en kunstsamling. Det ville være fullstendig meningsløst. Alene er den død som kunstverk, ikke minst fordi den ville miste den spenningen som ligger i tvetydigheten, i det å være et både- og.
Når Steinen ligger der, og det etableres ulike forhold til omkringliggende stein, inklusive berget de ligger på, så utvides som nevnt verket til ikke bare å gjelde Steinen. Men grensene for hvor kunstverket slutter og naturen overtar, er umulig å fastsette, noe som er et karakteristisk trekk ved landart som genre. Verkskarakteren vil alltid være flytende.
Steinen er også interessant ved at den har en definitiv ubestemmelighet som verk, noe som ikke bare skyldes plasseringen utenfor kunstkontekster som galleri og museum. Akkurat dette gjelder også for mye av den konseptuelt orienterte samtidskunsten. Som betrakter må man ofte finne fram til konseptet, eller selv lage seg et konsept (som ikke alltid er så interessant) for å få tilgang til verket, og det er ikke alltid så enkelt. En filosofisk refleksjon i vid forstand er oftest den viktigste modusen for tilnærming.
Når det gjelder Steinen, tror jeg det er annerledes. Også den vil skape refleksjon, men den vil også kunne skape umiddelbar og positiv undring hos de fleste betraktere, kunsterfarne eller ikke. For en skinnende gullstein i en verden av gråstein har noe av eventyret i seg. Derfor kan den være lett å forholde seg til, og kanskje er det ikke så viktig om den oppfattes som kunst eller ikke om man møter den uventet på en tur i fjellet, det ideelle møtet for KJ. Men institusjonelt er den selvsagt et kunstverk.
Men det er likevel et konseptuelt trekk ved Steinen, som knytter den klart til samtidskunsten. Et særkjenne ved den konseptuelt orienterte kunsten er at verkskarakteren, dens identitet som verk, blir synliggjort som tvetydig og flytende. Når det gjelder Steinen,er den som nevnt både et fremmedelement og en stein med tilhørighet i egnen. Den er fundamentalt et både-og, ikke et enten-eller. Den er noe så sjeldent som et arbeid med en stor grad av allmenn tilgjengelighet, samtidig som det i sitt konsept er på høyde med sin tid.
Hyllest til fjellet som ikke falt (1986-87) og Pust (2006)
Kurt Johannessen er primært en performancekunstner, men har også laget flere landart-arbeider. Steinen er den siste og nok hans hovedverk innenfor genren. Men alle har de den samme enkelthet og stillfarenhet som også karakteriserer de fleste av hans performancer i natur. 2 av dem er knyttet til et fjell som ligger nær hans barndomshjem på industristedet Dale, ca 6 mil fra Bergen, et sted omgitt av stupbratte fjell. Hans første var Hyllest til fjellet som ikke falt. Et fjell skapte ved sin nærhet frykt i KJs barndom. Fjellsiden, som vendte mot huset der familien bodde, var stupbratt, og i hans fantasi måtte fjellet være like bratt på den andre siden. Dette skapte frykt for at fjellet sto ustøtt og kunne falle. Kurt ble større, fjellet sto, og da tenkte han at det ikke kunne være like bratt på den andre siden. Men etter noen år så han et flyfoto, og fjellet hadde to bratte sider, og det sto fremdeles. Da gikk han opp på fjellet, sov natten over under stjerneklar himmel, og dagen etter kledde han det med 1000 bittesmå vimpler med stjerner og kalte sitt ”verk” Hyllest til fjellet (1986), her som en blanding av performance og landart. ”Hommage” (fr. hyllest) er en velkjent genre i kunsthistorien, men da er hyllesten rettet til en kunstner, og ikke som hos KJ, et kjært fjell. Og han lager ekstra små vimpler, ikke et flagg, for å betone at dette ikke er en klatrer som har besteget og beseiret et fjell, men en som hyller og takker det. Inngrepet i landskapet er beskjedent, til tross for de 1000 flagg, og har med sentrale sider ved KJs holdning overfor natur; nærhet, ydmykhet og respekt. Det gjelder jo også for Steinen. Som vimplene på det bratte fjellet, ser KJ også dette verket som en gave og en takk til et lommekjent og kjært landskap.
Senere produserer han 1000 LP platecovere som på utsiden har sort/hvitt detaljer fra fjellets vegg, og på innsiden blå himmel med hvite stjerner. Innercoverets fremside har tittel og foto av fjellet i farger, og på innsiden en tekst som forteller historien om fjellet, og en liten rød vimpel med stjerne. KJ arbeider ofte parallelt med bok og landart/performance, det gjaldt bl.a. for Pust i 2006.
Inn i et bratt fjell nær hans barndomshjem i Dale fikk han i 2006 to tekster sandblåst og gullbelagt, i god avstand til hverandre; Det som hender medan du pustar inn, og Det som hender medan du pustar ut. Valg av sandblåsing er velvalgt, det binder sammen teknikk og tekst. Pusten er både det letteste og mest selvfølgelige av alt, og samtidig det mest avgjørende. Pusten er det som til enhver tid ledsager oss i alt vi gjør. Det er en mulig forståelse av tekstene. Men de viser også til en annen dimensjon, åndedraget representerer den første og den siste handling i våre liv. Alt dette, livet selv, rammes inn gjennom to enkle tekster.
Steinar (2002), Fyrste samtale (1995), Tolvte samtale (2002)
KJ har også laget performancer i fjellet. I 2002 vandret han alene sør for Finsevatnet på Hardangervidda. 22 ganger stopper han, og hver gang for å ta opp en mindre stein som han legger på en rund og lysende hvit plate. Så setter han seg ned, leser høyt et eventyr fra Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr for hver stein, for deretter å vandre videre. Alle handlet de om troll, som ifølge norske folkeeventyr blir til stein når de møter sola. Det er mulig å se hele den 18 timers vandringen og alle opplesningene som én performance. Men siden vandringen ikke er dokumentert, er det mer naturlig å se det som 22 separate arbeider. Det er poetiske verk i all sin enkelhet, med intimitet og nærhet, i tillegg til et element av det rituelle, og selvsagt av det absurde, som er et felles trekk ved alle hans performancer.
Steinar er beslektet med en rekke arbeider som han kaller Samtaler. Fyrste samtale (1995) var med en død sommerfugl, kanskje inspirert av Joseph Beuys berømte samtale med en død hare. Men mens Beuys fører en for oss forståelig samtale, består KJs av noen for oss ubegripelige lyder (men ikke for sommerfuglen?). I Tolvte samtaIe (2002) står han til livet ute i et lite vann nær et fjellområde i Bergen. Det er høst og i skumringen. Med jevne mellomrom bøyer han overkroppen mot vannet og beveger hendene over vannflaten. Dette gjentar han helt til det er blitt så mørkt at han forsvinner og går i ett med landskapet.
I en bok om KJ ser kunstkritikeren Øystein Hauge KJ som en kunstner med et kritisk oppdrag, ”å overstige splittelsen mellom intuisjon og logikk, natur og menneske.” Og han lykkes, mener Hauge, fordi han ”bringer til live visualiteten i et felt som definitivt er i ferd med å forsvinne – en magisk impuls mot verden.” Det er et mulig perspektiv på det som kan oppleves som et umulig oppdrag, å forsone skillet mellom natur og kultur. Men ønsket om å nærme seg en slik forsoning kan skape en fruktbar lengsel og et ønske om å gå inn i en fantasiverden og insistere på dens realitetskarakter. Et element av lek er det alltid i det han gjør, men ikke uten alvor og ironi.
Det å halde ei død fluge i handa like framføre ein isbre (2009)
Et karakteristisk trekk ved KJs performancer er bruk av objekter som ligger langt nede i tingverdenens og naturens hierarki, som de små steinene det ble lest eventyr for. Men noen få ganger forlater han det ”lave” og beveger seg i det ”høye”, men da nesten alltid sammen med det lave; 24 karat gull og gråstein på Steinafjellet, isbre og død flue foran Nigardsbreen i Jostedalen. Særlig stor er kontrasten i sistnevnte verk med isbreens storhet mot en død flues totale ubetydelighet. For KJ er det viktig å finne det han kaller ”det ultimate stedet.” Det er med på å gi dimensjon og autoritet til handlingen, og til stedet – som på Steinafjellet. Settingen for hans performance foran Nigardsbreen er storslagen. Det gjør det lett å forbise enkelheten i regien; hans eneste inngripen i landskapet er å stå taus og ubevegelig foran breen i 50 minutter med en død flue i hånden, og i sin performanc-uniform, barbent og i mørk dress. Stillstand, eller ekstremt sakte bevegelser, er for øvrig et karakteristisk trekk ved mange av hans performancer.
Akkurat her, foran en storslagen isbre, kan det å møte den barbent ses som tegn på ydmykhet, og den halvt åpne hånden som det å verne det ubetydelige. En virkningsfull strategi er også den totale taushet og stillstand over lang tid. Stillhet og ubevegelighet forener kunstner og landskap og signaliserer kontemplasjon.
Det å halda ei død fluge...er et suggestivt møte mellom det lille og det store, ikke bare i størrelsen, men også i naturens menneskeskapte hierarki. Avstanden til tross, en tilhørighet mellom flue og isbre blir skapt ved at begge er ytterpunkter i et hierarki. Ved det bekrefter de gjensidig hverandres identitet; om ikke noe var definert som det store, ville heller intet kunne få sin identitet som det lille. Men den visuelle styrken og det gåtefulle i hele scenen foran isbreen demonstrerer en sammenheng utover det å vise det store og det lille. Den overskrider hierarkiet og åpner for en likeverdighet mellom flue og isbre, hva det nå enn måtte innebære. Ingen mening er umiddelbart gitt i Kurt Johannessens arbeider, de lar det stå åpent i undringen.