Nasefenomenet og andre hendingar
I år 4133 oppdaga menneska ein ny komponent i hjernen. Det var uklårt om det var ein del av hjernen som hadde vore der i all tid, eller om det var evolusjonen som hadde utvikla denne komponenten. Det tok mange år før forskarane skjøna eigenskapane til nyoppdaginga. Då dei omsider avdekka mysteriet, var alle forundra over at dei ikkje hadde skjøna samanhengane tidlegare.
Den vesle guten kom inn akkurat i det sveiseapparatet starta. Han fekk gnistregnet i andletet, og med det store skader på augene. Han måtte gjennom ei rekkje kompliserte operasjonar. Det var uvisst om han fekk behalda synet, men etter ei tid, kunne ikkje testane påvise niko varige mein. Eitt år seinare var familien på ferie på Kreta. Etter nokre få dagar kom det ei hetebølge av dimensjonar.Då byrja det hende noko med synet til guten. Det han såg løyste seg gradvis opp. Fargane vart svakare, og etter kvart var det som om det vart hol i verda. I byrjinga kom det berre eit gult lys i hola, men etter kvart vart det meir nyansert. Det var ein komposisjon av fargar som endra seg ustanseleg. Den kjente verda vart viska ut, og bak der var det ei anna verd. Etter 7 dagar såg han ikkje noko anna enn denne nye verda. Her var fargane intense og altoppslukande. Det var ingen ting som minna om den gamle verda. Langt borte kunne han høyre nokon som ropte på han. Til slutt vart alt stille.
Ei rekkje astronomar arbeidde med å finne nye stjerner. No hadde dei nyleg fått eit nytt teleskop som var kraftigare og meir presist enn det dei hadde hatt tidlegare. Astronomane fann då umiddelbart nye stjerner. Dei pressa teleskopet til det maksimale for å sjå kor langt bort dei kunne nå. Dei tok ei rekkje bilete. På nokre av desse var det ei linje, som om nokon hadde teikna ein strek der. Dei avfotograferte alle dei områda der linja var. Dei la så alle fotografia ut over golvet, slik at dei kunne sjå heile teikninga. |